Når kroppen sier stopp!

Har du noen gang vært så sliten at du ikke klarer å bevege deg?? Så trøtt at det føles som du sovner, men klare ikke å sove. Hodet holder på å eksplodere og alt bare verker! Du ønsker bare å være alene og at bare noen spør deg om noe med helt vanlig stemme,føles ut som skriking til deg!

En morgen våknet jeg og hadde det sånn! Jeg trodde jeg hadde fått influensa og klarte ikke noe. Lå i sengen, men jeg hadde ikke feber! Kunne det da vær influensa? Jeg gikk til legen etter 3 dager sånn... Å influensa ble utelukket.

Husker jeg knakk sammen inne hos legen min! Jeg gråt og gråt... Uten å helt vite hvorfor. Hele kroppen min verket og legen kunne knapt ta på meg! Jeg ble sykemeldt og henvist til fysioterapeut. Jeg fikk klar beskjed om å ta det med ro og fikk utdelt sovetabletter sånn jeg kunne få litt søvn. Den uken etter jeg hadde vært hos legen husker jeg ikke! Den er helt borte... Og mye av den verste perioden er borte. Husker litt, men ikke mye.

Jeg gikk til fysioterapeut ofte og over måneder. Så jeg tenkte når jeg nå fikk kroppen i gang igjen da ble jeg bedre! Men den gang ei!

Kroppen verket ikke så mye, men jeg var like sliten, hodepine, trøtt, nesten ikke noe søvn, husket knapt noe, alt var bare leit og deprimert. Jeg nektet jo å innse at det var hodet det var noe "gale" med.

Da jeg hadde vært sykmeldt noen måneder, så sa legen at jeg nok er utbrent! Husker at jeg tenkte... Utbrent? Nei det kunne da ikke stemme! Men så gikk dagene og jeg leste mye om den diagnosen jeg hadde fått og kjente meg igjen! 4 uker etter jeg fikk utbrent diagnosen tok legen en test på meg om jeg også var deprimert og hvor mye. Jeg fikk en haug med spørsmål som jeg måtte svare på og resultatet ble at jeg er litt deprimert også. Enda mer tenkte jeg. Hvordan skulle jeg komme meg ut av dette? Jeg vil jo ikke ha det sånn! Å hva vil folk si? Jeg hadde hundre tanker i hodet. Følte jeg møtte mange fordommer i døren.

Jeg sa kun til de aller nærmeste hva som var gale med meg! Jeg ville ikke innse det helt. Synes ikke det var greit å få den diagnosen. Jeg er jo en sterk person, en som klarer alt, en som ikke vil ha noe hjelp! Det var nok det som ble problemet! Mye alene og over år har jeg prøvd å være både mor og far når mannen er ute, sier aldri nei til noe som har med barna å gjøre. Tid til meg selv? Vel hvis jeg fikk en halvtime før legge tid var jeg heldig. At jeg fikk utbrent diagnose er vel kanskje ikke så rart ser jeg nå i etter tid;)

Jeg er nok ikke 100 % friskemeldt enda, men på god vei! Jeg vet mine begrensinger og prøver å lytte til kroppen. Det verste er tålmodigheten jeg må ha! For jeg er ikke noe tålmodig person.

#bloggno #offshorewife #utbrent #helse #utbrenthet

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits