Barna det er synd på!

Dette innlegget ble delt på Facebook og jeg synes det var så bra skrevet at jeg vil dele det med dere!

Rundt om i det ganske land er det før sommeren mye fokus på barna det er så synd på. Barna som ikke har råd til å reise bort i sommerferien. Barna som ikke vil ha noe å fortelle om når skolen starter opp igjen i august. Barna som dette landet visstnok har delt inn i to grupper; de som kan reise bort og de som ikke har råd til det. Og landet vårt er fullt av velmenende sjeler som låner bort både hus, hytte, bil og båt til de som ikke har penger til å kjøpe sånt selv. Og det er fint. Men er det virkelig sånn at barna som ikke har hytte eller båt eller barna som ikke får reist til Malaga eller andre finfine steder er de barna det er synd på i sommer?

Hva med barna som har en mor som drikker eller en far som slår? Hva med barna i Norge som har foreldre som ikke bryr seg om dem? Som synes de er i veien og som hoier dem ut? Hva med barna som lever med ubrukelige voksne og som gruer seg til lange dager, lange uker, uten en skole å rømme til?

De aller fleste barn i Norge i dag har yrkesaktive foreldre. Men når sommerferien kommer vil de aller fleste også ha noen få uker ferie. Dager som kan brukes til hva man vil. Ingen vekkerklokke og ingen ting å huske. Fotballen er lagt på hyllen frem til høsten igjen og skolebøkene ligger i en sekk i en krok. Møtene på kvelden handler ikke om jobb disse ukene, men samvær med familie eller naboer eller venner. Og det er her det virkelige skillet mellom barna i Norge dukker opp. For uansett om man har råd til å nyte sommeren i utlandet eller hjemme i sin egen bakgård, så har de fleste av barna foreldre som vil nyte fritiden sammen med dem. Mens noen få, de det virkelig er synd på, har foreldre som heller vil ha ferie i fred enn å se hva barnet har oppdaget eller lært eller sett. Foreldre som vil ha pause fra unger de selv har satt til verden. Foreldre som vil være voksne, som vil at barna skal være stille og slutte å forstyrre. Foreldre som blir sinte, som skriker og som sier stygge ting.

Noen barn kommer i sommer til å oppleve fantastiske ting i land med navn jeg ikke klarer å uttale og noen barn kommer til å sitte i en grøft med en mor eller en far i Norge og smake markjordbær på strå for første gang. Noen barn kommer til å få ri på en kamel i ørkenen og noen barn får gå på skattejakt i hagen med en tante. Noen barn skal få være med i Bamseklubben på Mallorca og noen barn skal få kveldsbade mens solen går ned og det lokale Sankthansbålet sikkert er det største og det fineste på hele kloden. Tilfelles har disse barna at de opplever, sanser, føler, nyter og lærer sammen med voksne. De blir sett og de føler tilstedeværelse og kjærlighet. De blir utfordret og de blir satt på plass, de blir kilt og de blir lest for. De blir elsket på godt og vondt og rent uforbeholdent. I en jungel eller på en sæter i vårt eget land.

Det er ikke disse barna det er synd på i sommer. Ingen av dem. Alle disse kan komme på skolen i august og fortelle om enten palmetrær og elefanter eller godnatthistorier med et pledd over bena på terrassen med en bestemor her i Norge. De barna vi ikke får høre noe fra er de som ikke er blitt sett. Og som fortsatt ikke blir sett. De som har en mor eller en far som setter seg selv foran. Ikke bare en gang i ny og ne, men hver time av hver dag. De barna som ikke får gå på tur fordi foresatte vil sove lenge. De barna som ikke vil ha med noen hjem fordi det er så flaut og skittent og skummelt om vennen også får kjeft. De barna som gruer seg til ferie – ikke fordi de ikke kan reise til et land som er varmere enn vårt, men fordi de ikke får pause fra sitt eget hjem i åtte lange uker. De barna som burde bli sett, men som er så stille at de ikke blir det likevel.

Det er de barna som kommer til skolen i august med klump i magen. Og det er de barna det er synd på. Ikke de som har funnet verdens fineste sjøstjerne, den som er litt rød og litt lilla og som passer perfekt i en barnehånd, selvom den er funnet på stranden i Norge og ikke i Hellas. Den som er funnet på stranden sammen med pappa en tirsdag man hadde restemiddag. Fordi det var alt han hadde råd til. Men det visste ikke barnet som lo av vitsen hans, der de satt på et pledd på gresset eller gjemte seg fra regnet under et tre.

Er det ikke opp til oss voksne å lære barna om verdier? Verdien av en krone og verdien av tilhørighet og verdien av å være sammen? Er det ikke vi voksne som sier at å reise bort er den gode løsningen? Er det ikke i bunn og grunn mitt ansvar å legge lista for hva som er bra nok for akkurat meg og mine to? Og ikke verken samfunnet, sydenferiehistorier eller definisjon på fattigdom? Hvorfor skal vi skape et land der kun det beste skal være godt nok og normaliteten så firkantet og snever? Jeg sier ikke at livet som fattig har vært en dans på roser, men det er ikke gitt at det er synd på de som er det likevel. Barna mine var lenge blant «de fattige barna» i Norge, men selv da det stod på visste jeg ikke om noen som var rikere enn oss. Og takke Gudene, eller hvem du nå tror på, for det.

For det finnes mennesker som er så fattige at alt de har er penger.

Og barn staver kjærlighet slik; T-I-D.

Innlegget er skrevet av Forfatterfrue.

#bloggno #offshorewife #blogg #ferie #norgesferie #barn #familie #hverdag

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits